Månedlige arkiver: juni 2013

Heat screen1

DVD retro: Helvetes Heat

 

«Heat»: Amerikansk krimdrama. 1995. 2 timer, 50 minutter. Regi: Michael Mann. Med: Robert De Niro, Al Pacino, Val Kilmer, Amy Brenneman, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Ashley Judd, Mykelti Williamson, William Fichtner, Natalie Portman, Tom Noonan.

«Heat» kom på Blu-ray nylig i en gangsterpakke sammen med «Goodfellas, «The departed» og «The town». Dermed fikk jeg sett om igjen Michael Manns film.

terning 5 litenI 1995 mislikte jeg Michael Manns «Heat», og sjøl om det ble en ganske vellykka eksentrisitet i lukka kretser, har filmen hengt over meg som ei magesjuk mare i nesten tjue år. Jeg visste jeg måtte se den igjen. Så gjorde jeg det, forpesta av mine egne minner om en film der menn oppførte seg så utilnærmelig tøft at det var såvidt de ikke pusset tennene med motorsag.

heat de n«Heat» er lettere å like i 2013. I vår tid er filmer enten eventyrlige gutteroms-eksperimenter med datagrafikk som ville skremt brødrene Grimm tilbare til kalvinisme og kuropphold – eller så er de terapeutiske på den sentimentale måten som får deg til å føle at du nettopp ble smurt inn med fett makrell-avfall. «Heat» er en gammeldags film og en nådeløs skildring av menns mørke, stolte ensomheter, den er en defaististisk film om en kjønnsidentitet, og en etnosentrisk fortelling om hvorfor menn opprinnelig ikke likte danske hipster-serier for TV, men så ble de feminiserte.

Robert De Niro ser ut som en litt skarp kebab-kjøpmann, han er hestesvart i håret og kvass i kjakene. De N spiller en kjeltring i dekorative urbanblåfarger. Han stjeler ambulanse sammen med Val Kilmer med hestehale. Jeg liker Kilmer med hestehale.

heat1Al Pacino går gledesløst til sengs med dame, og han dusjer stille for ikke å vekke vanndråpene. Natalie Portman spiller den post-koitale kona si datter, og det forsterker følelsen av at det kommer til å skje færre hyggelige ting enn i Lars von Triers familieselskaper, for Pacino er en smågretten politimann. Han spiller en av de mange martyrene som ble satt til å vedlikeholde rettferdigheten i et politi-fiendtlig USA.

Så raner De Niro og de en pengetransport og myrder vaktene. Nattekulde overmanner filmen som en frostmorgen i november. Det blå lyset er polarisk, det går som ei arktisk termostripe gjennom en California-by. For dette er rauhålenes tid, dette er rauhålenes by, det er en skildring av menn i et siste stadium av helt urimelig stor makt.

Når psykopaten De Niro treffer ungjenta Amy Brenneman, blir møtet som en påminnelse om feminiseringas velsignelser. Du kan se at han undersøker henne slik en forbryter vurderer risiko. Den avsjela bymannen leter etter en uskyld som han ikke trenger, for den monomane mannsmaskinen har antakelig så tette porer at ikke en gang mikromolekylet H2 kan trenge seg inn. Jentungen er nervøst lattermild, for hun vet at hun befinner seg i mennenes verden, hun er en Edens hagebruker Eva som har havna midt i dinosaurenes jakt-sesong. De to har sex mot ensomhet, like irrelevant som å drikke cola mot sukkersyke.

Handlingen er klassisk. Forbryterne planlegger et superkupp, og politimannen vet det. De møtes som sjakk-motstandere og pleier ømt for den den gjensidige fiendtligheten, siden fiendtlighet er det eneste de har.

Jeg kan skjønne at jeg i 1995 følte at filmen var så illusjonsfattig at den virket fremmed og truende. Den er det fremdeles, men på grunn av de fantastiske dialogene og det gjennomførte fraværet av popcorn-smisk, funker filmen som en poetisk tilstandsrapport. Mørket og håpløsheten er en slags videreføring av Strindbergs forskrekka rapporter fra mislykka mandighet. Kjærlighetens tomrom, begjærets likegyldige kortvarighet, den patetiske og paradoksale testosteron-avhengigheten, adrenalinkravet, ensomheten i et dystert hormonhelvete. Gratulerer med byen din.

Jeg holder på smerten. Den skjerper meg, sier De Niro.

Dama til purken Pacino sier at han ikke lever med henne, han lever med døde mennesker.

Da døden rammer en tilfeldig prostituert, holder Pacino rundt den skrikende mora hennes som om han forsøker å beskytte både seg sjøl og den sorgramma mot tilværelsens ubeseira ondskap. Der er filmens sjel. Beskyttere smiler aldri.

passion1

DVD: Pinlig Palma-Passion

 

«Passion»: Amerikansk thrillerdrama. 2012. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Brian De Palma. Med: Rachel McAdams, Noomi Rapace, Karoline Herfurth, Paul Anderson.

Kortversjon: Brian De Palma laget erotiske thrillere som «Blow out», Kledd for mord» og «Body double». Han kunne få til veldreid, småkvalm krimsex. Men her har han bomma med alle fem beina.

terning 3 litenBrian De Palma er egentlig en mann som kan lage erotiske thrillere, men det krever kanskje at han går til Alovera-spa, blodrensing, Nordsjøritt-trening og femten timer tvangslesning av Brødrene Karamasov. «Passion» er ikke sunn, og den er ikke spesielt – hva skal man si? Danna?

De Palma har antakelig sett svenske «Menn som hater kvinner», og han har uten tvil oppfattet Noomi Rapaces rolle som litt småfrekk, en sado-masochistisk erotisk utfordring som nærmest trygler om å bli tatt videre. De Pee tar Rapace videre. Hun jobber for Rachel McAdams i et litt lummert reklamebyrå. Byråer er kanskje sånn, men dette er en fransk-tysk produksjon, og jeg kan ikke tenke meg at europeere vet noe om reklamefirmaer. Europeere lager presentasjoner for Vaulen-St. Hans på Adobe, og syns pdf-ene blir fine.

De to damene designer reklame for mobiltelefoner. De har en sart, velstående eleganse over seg, som om en litt femi møbelfabrikant kom innom og kledde sinnet i satin. McAdams er i nesten bebiaktig lyseblått, mens Rapace spilte pønker i Sverige og har derfor syndefalt Bergman-svart. Det fører til at hun ser ut som en nonne på tyrkisk pepper-kjøret. Men damene drikker enten økologisk vin eller økologisk vann, og så kjæler de for hverandre på en så hemma sensuell måte at du får lyst til å rope: Gå og tiss sammen, som jenter gjør!

Rapace har erotiske drømmer om sjefen sin, derfor har hun sex med kjæresten hennes og stirrer lillesandsk på sexleketøyet og maska i kåt-skuffen hans.

passion 2Jeg skal ikke fortelle mer av handlingen, men kriser oppstår og folk blir skadd både på sinn og tvers gjennom den dyre huden. Filmen lider under at damene er like interesserte i hverandre som en t-bane-utroper og en våt hund. Det hjelper også på irritasjonen at Mannen i filmen likner rakfisk og har mimikken til en androgyn rørlegger.

«Passion» er en ny versjon av den franske filmen «Crime d’amour». Man kan si hva man vil om franskmenn. Kjærlighet har de bare hørt om.

lincoln

DVD: Luringen Lincoln

 

Lincoln.

USA. 2013. 2 timer, 30 minutter. 15 år. Regi: Steven Spielberg. Med: Daniel Day-Lewis, Sally Field, David Strathairn, Joseph Gordon-Levitt, Tommy Lee Jones, James Spader.

Kort versjon: President Lincoln er en politisk svindler som driver med løgn og manipulasjon for at ikke idiotene i hans egen regjering skal oppdage hva som skjer mot slutten av borgerkrigen i 1865. Hadde det vært i dag, måtte Aaserud ha gått. Daniel Day-Lewis reflekterer sorgfylt den utvalgtes djupe smerte. 

 

terning 5 litenSteven Spielbergs statsvitenskapelige avhandling om dannelsen av grunnlovstillegget som avskaffet slaveriet i USA, starter med noe som likner tre dagers landesorg og ett minutts stillhet og burde vært gjemt til Supermanns siste kryptonitt-krasj. Den Bin Laden-lange presidenten snakker med fargede soldater slik Jesus talte til de spedalske, og de salver ikke akkurat hans føtter, men til gjengjeld kan de resitere i detalj presidentens klokskap som om han var av Kim Il Sungs ætt og nettopp hadde gjenoppfunnet tørkerullen.

Borgerretts-pianoet klunker folkelig. Vi stirrer nedslått på Lincolns djupt deprimerte silhuett, et slags skygge-nips i en tung verden.

lincoln2For at vår fornemmelse av Den Første Familie skal være et fullbrakt martyrium, sitter Sally Field med hånden mot sin migrenepanne som om hun forsøker å både vinne en Oscar og stjele oppmerksomhet fra en president som er så nedfor at han sparer på parafinen. Det er ikke rart. Lincoln vil ha vedtatt slaveloven før krigen er forbi, som om Jens sosialiserte bankene i august.

Rundt Lincoln sitter flosshattene og kinnskjegg-ofrene og resiterer kursiverte sannheter fra historiebøkene, uten å skjønne at det er en grunn til at sånne ting finnes i historiebøker som bare leses av de som blir tvunget til det.

Jeg kjenner at jeg liker denne Lincoln-figuren. Han er som Gud, bare lurere. Han lider under tapet av sin døde sønn, han lider under menneskenes dårskap og politikkens regler. Dersom det blir fredsforhandlinger kan han risikere at opprørsstatene i sør plutselig er stemmeberettigede i unionen, og så blir slavene aldri frie. Dette er den statsvitenskapelige cliffhangeren. Politikerne i nordstatene må fader ikke få nyss om at sørstatene har sendt en forhandlings-delegasjon til Washington. De må tro at de skal vedta slaveloven for å stanse borgerkrigen. 

Den enkle svindelen overmannet meg, og etter først å ha ansett Daniel Day-Lewis og hans rolletolkning som et umedisinert eksempel på akutt method-acting, begynte jeg å like den sleipe mannen med den milde røsta. For når du først har oppdaget at Lincoln var en luring som visste at idealisme også er evnen til kompromissløs svindel, da skjønner du hvordan han kan lunte tvekroka rundt i 1865-skyggene som en forhutla Dickens-figur. Day-Lewis-skikkelsen er bondeful. Den er drepende intelligent, men ugjennomtrengelig mild. Kynikeres verste fiende er den underliggende følelsen av skam. Spielbergs Lincoln er en mann uten skam. I stedet har han smerte. Du kan lese besluttsomhetens lidelser i ansiktet hans, og i stedet for å bli forstyrra av de endeløse historiske tablåene begynner du å følge en skuespiller som knirker og stavrer fram et ikon. Daniel Day-Lewis! Et geni som av og til sporer av. Men her får han det til.

Har du lest i mediene at USA overvåker oss og avlytter sine allierte? Way to go. Lincolns ånd. Hvis det kan frigjøre folka og fortsatt holde dem frie, så gjør du det du må.

Og når seeren først har fått feelinga av førstemannen på laget, begynner også de andre å se ut som eventyrlige føljetong-figurer. Field har ei kyse som ville fått henne uskadd inn i Saudi-Arabia og ukyssa gjennom Ungkarsfestivalen i Tysvær eller hvor den er. Men hun er full av feminin faenskap og ville vært en utfordring for Freud, hun er en nedsunken lampeskjerm og et ørlite krinoline-tårn av sinne og sorg. 

Tommy Lee Jones har håret til Marge Simpson, og han spiller en buldrende autoritet som forsyner omgivelsene med hensynsløse utskjellinger av kommentarfelt-kvalitet. Sånn kunne altså politikk ha vært: Menn sto opp og hånte hverandres stygge ansikter og tomhjerna idioti. Siden kom kvinnene inn i politikken, og da var moroa over. Tommy Lee Jones er min mann, også når han tar av seg parykken.

Det går an å kjede seg med «Lincoln». Den beskriver tross alt amerikanske skole-elevers pensum. Men kommer du på innsida av presidentens og hans klassiske dilemmaer, blir filmen en rein nytelse.

 

DVD: Parker–Vellykka vekkelse

 

«Parker»: Amerikansk action. 2013. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Taylor Hackford. Med: Jason Statham, Jennifer Lopez, Michael Chiklis, Nick Nolte, Emma Booth.

Kortversjon:

Jason Statham spiller mandig raner som drepes av kameratene sine og begir seg ut i tvilsomme deler av USA for å få sinnsroen og kontantene tilbake. Der treffer han Jennifer Lopez.

terning 4 litenHvis du velger å se en Jason Statham-film er det ikke fordi du mener at voksne menn skal dele Spotify-lister med yoga-tilhengere eller klikke på Liker sånn at den røde retrieveren i Texas får haleoperasjonen sin. Det er fordi du nyter det når en rettferdig mann sier: «Jeg har sagt jeg skal gjøre det, og da gjør jeg det». Fremdeles finnes de som gjør sånt. Uavhengig av støttekonserter holder de på Stortingets vedtak. Det er nesten som en sykdom. Hvis planen var at du skulle tenne på halmhaugen langt borte fra gassflaskene, så skal du gjøre det. Sjøl om du er prinsipiell tilhenger av å se damene kle av seg og driter i lov og rett.

ParkerFor Parkers vedkommende er forklaringen grei: Han er en rånete raner som stjeler penger fra et krøtter-orientert masse-arrangement som heter Ohio State Fair. Parker er utkledd som prest med grått hår og velutvikla utilnærmelighet, så han likner en fremtidig Viking-trener og har stor troverdighet.

Men forbryteren har dumme og prinsippløse venner som ville ha hjulpet Mulla Krekar til ny OBOS-leilighet hvis bare Ole Paus sang om det. De skjønner ikke at man alltid må følge planen, og de skyter i hjel Parker på øde veistrekning uten autovern.

Slik oppstår filmens religiøse vekkelse: Etter en surrealistisk oppvåkning som er like sensasjonell som om Bunuel sto opp fra de døde og jaget sauene ut av kirka igjen, begir Parker seg ut på et hevntokt som også skal føre til at han får de pengene han rettmessig ranet. Livet etter døden er like velopplagt som dagen etter spa, og Statham kles opp i Bjøro Håland-klær og treffer Jennifer Lopez. Hun er eiendomsmegler i en by der det stort sett bor amerikanske pensjonister, så du kan tenke deg hva slags samtaler hun må føre. Derfor ser dama ut som en bønn om evig husmorferie, og ikke en gang når hun kler av seg til det svarte undertøyet gidder den ensdomme hevneren ha sex med henne. Jenny henter fram sørgmodigheter fra mimikkens museum, og så går filmen mot et mirakuløst klimaks som bare kan toppes av at Rigmor Aaserud blir statsminister.